Ode til Overhodet 

 

 

			Opp som et luftslott, 
			  ned som en bjelke. 
			  Du byggmestersvenn 
			 som gikk over skyer 
			og himlet med blikket 
			   i dypeste alvor, 
			kastet planer og blår 
			  i folks såre øyne, 
		       men falt snart til jord. 
			 Du kunne ikke skimte 
			 din brors solbriller 
		       der du selv var blindet 
			 av din egen glorie. 
		       Og pannebrask i spiret, 
		       det var en krusifiks idé 
		      du ville melke til fulle. 
			 Nå står du for fall, 
			bare be til Arkitekten 
			om du tror det hjelper 
		    der du stuper gjennom luften, 
			brukne vinger i brann, 
		     et stjerneskudd på himmelen, 
		       ønsk deg noe mens du kan 
		       før du ender i din grav. 
			 et krater er da noe, 
			     lille mann.