Orkanen Drucilla melder sin ankomst, en flokk gribber stirrer fra trekronene og
guvernøren lukker øynene i dyp bekymring.
Emmeryson Perriat tørket svetten fra pannen, tok et kraftig jafs av den nesten inntørkede
tortillaen som lå på bordet ved siden av dataskjermen og skylte ned med en lunken slurk
Corona. Han stirret olmt på ølflaskene, fire tomme og en halvfull, før han igjen tørket svetten
og konsentrerte seg om dataene som tikket inn på skjermen foran ham. Dette kan komme til å
bli det rene helvete! tenkte han; i hele hans snart syttenårige karriere som øverste vakthavende
ved den meteorologiske stasjonen ved Punta Allen på østkysten av Yucatán, Quintana Roo,
hadde han ikke opplevd maken til raskt synkende lufttrykk, fra 1024 hektopascal eller millibar
til 943 på under en halvtime!
Han ropte på hjelpegutten, femtenåringen Rubio, en halv-maya som lå og døste på en
yuccamatte ved inngangsdøren, ba ham svinte seg over til vendaen til señor Ubaccia etter
enda en sixpack Coronas, samt en halvpakke tortillas, dette kunne bli en lang vakt! Han hadde
allerede sittet her snart fjorten timer og forbannet i sitt stille sinn konen til assistenten hans
som akkurat nå fant øyeblikket inne til å føde. Latoc Quentilla, hans trofaste og
pliktoppfyllende assistent, satt akkurat nå, tenkte han, på sykehusets barselavdeling i Tulum
og ventet på nedkomsten. Ingen hjelp, ingen avløsning, og nå altså denne uhyggelige Drucilla
som for et knapt døgn siden hadde steget opp fra ingenting i stillebeltet mellom Morant Cays
og Pedro Cays syd for Jamaica og med rasende voldsomhet rasert den lille øygruppen Islas
Santanilla, før den fortsatte vestover i retning Yucatán mens den bygget seg opp til enda større
raseri, kunne det være mulig? tenkte Emmeryson, ville orkanen Drucilla overgå alle de andre
orkanene han opp gjennom årene hadde varslet, og hvor kom den til å ende? kom den inn over
land? i så fall hvor?
Han tørket svetten nok en gang.
Temperaturen i det lille rommet var på over 35 grader.
Luftfuktigheten var høy.
Trykket falt fremdeles.
Nå viste barometeret 936 hPa.
Det sved i øynene.
Stasjonen her ute ved Punta Allen hadde selv ikke blitt rammet av noen orkan av
betydning de siste 20 årene, likevel var den et katastrofesikret byggverk i armert betong med
forbinding og søyler fire meter ned i bakken; den lå dessuten gjemt bak den nesten ti meter
høye sandbarrieren som skjermet veien mot havet.
Stasjonen var Emmeryson Perriats stolthet, han hadde selv sørget for at myndighetene
hadde utstyrt den med alle de moderne tekniske hjelpemidler som fantes, sambandsutstyr som
ga ham øyeblikkelig og fortløpende kontakt med hovedstasjonen i Cancún og dessuten flere
stasjoner oppover mot Tampico, Brownsville og Corpus Christi, Texas, USA, helt opp til
Florida. Fra disse stasjonene kunne han innhente data både fra satellitt og fra mobile stasjoner,
fra de høyteknologiske Armador-flyene som patruljerte stillebeltene og som var i stand til å
overvåke orkaners fødsel og utvikling på nært hold; han hadde til og med en direktelinje til
provinsens høyeste myndighet, guvernør og el principe señor Xater Cornilla som offisielt
hadde sin stab og sitt kontor i Chetumal, men som vanligvis holdt til i sin vakre villa like
utenfor Tulum; i det hele tatt hadde Emmeryson kontroll over et meget effektivt apparat som i
tide kunne varsle innbyggerne oppover og nedover kysten om et forestående uvær slik at
nødvendig evakuering og sikringstiltak ble iverksatt.
«Aqui, señor Em.» Rubio satte ølflaskene og tortilla-pakken på kartbordet. «Señor
Ubaccio og señoritaene er bekymret. De ser en svart vegg i øst.»
Emmeryson gryntet, trakk på skuldrene og sprettet en Corona som han tømte i store
slurker mens han lot fingrene løpe over kartbordet. Isobarkartet viste lufttrykksgradientenes
avtagning pr. lengdeenhet målt loddrett, med andre ord styrken og retningen. Det var alltid et
visst forhold mellom vinden og lufttrykkgradienten, jo lavere gradient, desto sterkere vind, og
gradientene viste nå en faretruende utvikling; han noterte noe lynraskt ned i loggen, så med et
skjevt blikk at Rubio hadde sunket ned på yuccamatten igjen, rapet lenge og grundig før han
grep en av telefonene og slo et kort nummer.
«YPT Punta Allen, bekreft siste logg, Terbiosa!»
«Si, Em, kom med dem.»
«Anemometer sier mellom grad 5 og 6. Det er helvetes mye på kort tid! Hektopascal
931, raskt synkende. Posisjon 17 grader 22 minutter, koordinat 86 grader 16 minutter. Retning
rett vestlig med ørliten dreining mot nord, omtrent 15 grader.»
«Notert. Fy faen! Fart?»
«Negativ.»
«Negativ?»
«Ja, for helvete! Ved alle gamle guder, du vet hva det betyr, Terbiosa?»
Stillhet i den andre enden, så: «Ja, Em. Den bygger seg opp til et rasende angrep. Vi
får håpe den forandrer retn...»
Emmeryson slengte på røret før vakthavende i Cancún, 200 kilometer lenger nord på
halvøya, rakk å fullføre. Deretter reiste han seg opp fra kartbordet, trakk i bomullsskjorten
som klebet inntil kroppen, slo inn noen kommandoer på dataterminalen, ristet på hodet og
lukket øynene. En stund ble han stående slik mens han rekapitulerte noen glimt fra dagen i
forveien, fra timene før han skulle på vakt: Sønnene Alfonso og Miguel magesurfet på
brettene sine i de svake dønningene ved klippene utenfor Tulum, mens han og konen Tercelia
strakte seg ut i skyggen bakenfor mayatempelet, døset av og småspiste innimellom fra
Tercelias alltid like delikate nistekurv.
*
Han halvveis lå, halvveis satt i dynnet mellom mangroverøttene, han var et godt stykke fra
vannkanten, fra havet, likevel var det sumpete og vått; han viftet med hatten rundt seg og
forsøkte å jage vekk svermer med blodtørstige scintori-mygg, albetos og veps mens han hele
tiden holdt øye med grener, røtter og bladverk rundt seg hvor det kunne ligge culebras klare til
hugg; men han var ikke redd for slanger, han visste at han ville lykkes, selv om dette
terrenget, dette landskapet og dette klimaet var fullstendig ukjent for ham, så skulle han greie
det! nå var oddsen endelig på hans side etter tålmodig venting på det riktige øyeblikket, han
ville lykkes, han var helt sikker på at han ville lykkes; tanken på dette gjorde at ansiktet hans
trakk seg ut til et smil, han pustet ut og merket at han endelig var kvitt redselen fra tidligere på
dagen, den ubestemmelige følelsen av at noen var etter ham, at de fulgte etter, spionerte, at
noen visste at han var her, at han hadde kommet seg hit, men nå var hodet hans klart og han
våget å rekapitulere for å overbevise seg selv om at det hele hadde vært et utslag av
anspenthet og innbilning i disse nye og ukjente omgivelsene.
Han hadde spist en enkel rett riñones, nyrer med bønnestuing og salsa i skyggen
utenfor en cantina i Tulum med hatten godt trukket ned i pannen da han ble oppmerksom på
en person som kom og satte seg på en benk like ved spisestedet, mannen stirret på ham, under
det mørke håret så han et par årvåkne øyne, ansiktet var ikke vakkert, en mann i førtiårene?
innfødt, ikke turist, det virket som om han holdt øye med ham; innbilning! hadde han straks
sagt til seg selv, ingen kunne vite noe som helst! ingen hadde fulgt etter ham hit til Tulum,
likevel hadde han spist opp raskt og forlatt cantinaen. Senere på dagen, da han var på
markedet for å kjøpe seg en passende machéte, en lang jungelkniv, hadde han sett mannen
igjen, han sto like bortenfor ved naboboden og fiklet med noen mayatepper, et øyeblikk hadde
blikket hans møtt mannens blikk, det var hardt, kaldt og grått, men uten gjenkjennelse; han
kjøpte kniven og gikk raskt inn i de trange smugene bak markedet, han var urolig,
mistenksom, skulle han vente til i morgen? vente enda noen dager? nei! nå hadde han ventet
lenge nok, alle detaljene var på plass, han hadde gått gjennom planen gang på gang, bilen var
leid og ville stå klar ved totiden, det var en knapp time til. Med den lille, brune
geiteskinnsvesken knuget inntil kroppen gikk han en rekke omveier, først opp til
bussholdeplassen, så ned til det lille torget, men han så ingenting som kunne vekke hans
mistenksomhet ytterligere, paranoia! sa han til seg selv da han endelig sto utenfor Hertz-
kontoret noen minutter før tiden; bilen var klar, en rimelig Volkswagen av den meksikanske
typen, brede dekk, tålte sand og gjørme, konstaterte han tilfreds.
Han kjørte sydover.
Først hovedveien mot Chetumal.
Deretter tok han av en sidevei østover, retning havet.
Så kom han til den nedlagte acroyasen.
To hus som var forlatt for mange år siden.
Han fant en liten cenote, en naturlig brønn.
Den lå femti meter nedenfor det ene blikkskuret.
Herfra en nesten gjengrodd sti.
Han kjørte bilen så langt ned mot havet som mulig.
Stanset. Slo av motoren. Lyttet.
Det hadde ikke vært noen bildur, ingen hadde fulgt etter ham, sa han til seg selv der
han nå lå og pustet ut i det ufremkommelige landskapet, smilet fra ansiktet hans var borte, nå
var det alvor, nå skulle han finne den endelige veien til den store cenoten, til gudenes cenote,
gjemt i den gjengrodde vegetasjonen i århundrer, i over tusen år! han visste hvor den var, bare
han! han hadde opptegnelsene, han hadde kartet, det utrolige kartet som han ikke hadde hatt
noen problemer med å tolke, og det hadde stemt så langt. Det var ingen bløff. Han hadde vært
her før, helt hit hadde han vært to ganger tidligere de siste ukene, men ikke lenger. Det siste
stykket måtte gåes og merkes nøye, årvåkenheten måtte være på topp. Og tilbaketuren var
planlagt til minste detalj, han aktet ikke å oppholde seg i Tulum lenger enn høyst nødvendig.
Han reiste seg opp.
Skrapte leggene sine rene for maur.
Slikket i seg noen saltdråper fra overleppen.
Det var varmt.
Han trakk hatten godt ned i pannen.
Kikket på kompasset og fant retningen.
En halv time senere hadde han hogget seg vei omtrent to hundre meter innover i
jungelen, svetten silte, luften var klam, stillestående og trykkende, ansiktet hans var
oppsvulmet av innsektstikk og sår, leggene blødde; et øyeblikk merket han tvilen, ville han
klare dette? to ganger hadde han slengt vekk gulbrune culebras med kjeppen han bar i venstre
hånd, machéten i høyre, selvfølgelig skulle han klare det! snart ville han være ved
forsenkningen i terrenget, en forsenkning som viste at under den strømmet det vann, en
underjordisk elv, en elv som kom fra cenoten, den store cenoten som ingen hittil hadde visst
om, fant han denne forsenkningen i dette ellers paddeflate landskapet, var han så å si i mål, da
var det bare å følge denne innover til han kom til cenoten; han gned seg i de såre øynene,
forsøkte å få en gløtt av himmelen mellom trekronene, kikket på klokken, den var kvart på tre,
solen ville ikke gå ned på mange timer enda, men hvorfor var det blitt så dunkelt? så mørkt?
*
Emmeryson Perriat trakk pusten dypt og kikket østover inn i den beksvarte veggen som tårnet
seg opp i havet noen kilometer unna; skremmende, dette var virkelig skremmende, tenkte han,
der han sto oppe på det høyeste punktet på sanddynen, klokken nærmet seg tre på
ettermiddagen og etter lyset å dømme burde den være nærmere syv; Drucilla var ingen spøk,
denne damens temperament var uten nåde, spørsmålet var bare i hvilken retning hun ville feie
frem med sitt ustyrlige raseri? det hadde gått virkelig hardt ut over øygruppen ute i havet,
Islas Santanilla som tilhørte Honduras, den lå litt over fem hundre kilometer unna; rapporten
han hadde fått for en knapp time siden fortalte at hus, trær og marinaer var fullstendig rasert,
flere mennesker var visstnok omkommet og savnet, og enda hadde ikke orkanen bygget seg
opp til full styrke! Emmeryson holdt sine svette håndflater opp i luften, ikke et vindpust, det
var fullstendig stille, havflaten knappe femti meter lenger fremme lå der som et gråsvart speil
uten en krusning, sjøfuglene var borte, var det et tegn? han lyttet, det var en helt forunderlig
stillhet i naturen. Mudringsbåten, «Tankah III», som vanligvis lå inne i bukten bak neset,
hadde han beordret sydover for over en time siden, den lå nå forhåpentligvis i god avstand fra
orkanens nedslagsfelt. Meteorologen merket med ett en sterk uro, en stigende bekymring som
sprengte seg frem i brystet, han kikket seg raskt bakover, innover mot den lille klyngen av hus
som lå der inne, knapt noen landsby, tolv-fjorten sjeler, to fiskerfamilier og en venda, en
butikk; sett at orkanen kom rett imot dem, rett mot dette stedet! Hvor lang tid hadde han på
seg før han visste sikkert? En knapp time. Uansett, om han ikke ganske snart fikk bekreftelse
på at orkanen hadde en retning som var ufarlig for det kystområdet som var hans ansvar, måtte
han sende ut AA, Alarma Amarillo, gul alarm hvilket betydde full mobilisering av kystvakt
og alle lokale orkanenheter innen politi, hær, brannvesen og frivillige grupper; utrykning til
stand by ved de interne kommunikasjonsstasjonene, han hufset på sine godt og vel nitti
relativt velplasserte kilo og halvveis skled, halvveis gikk de få meterne ned mot den
bunkerlignende meteorologiske stasjonen som var godt skjermet bak sanddynene, dyttet med
skotuppen lett til Rubios sovende skikkelse på yuccamatten da han kom inn døren.
«Hva hva kan jeg gjøre, señor Em?» spurte han forvirret.
«Holde deg våken, for pokker! En av de store gudene dine virker å være mektig
rasende akkurat nå. Stikk opp til vendaen og si at jeg vil at alle, absolutt alle som holder til her
ute, kvinner og barn, skal samles der hos señor Ubaccia innen en halv time!»
«Si, señor Em.»
«Rapido!»
Gutten sprang ut av døren mens Emmeryson gikk bort til en av skjermene og leste av
de siste dataene som hadde tikket inn:
Anemometer stasjonert på Armador-88 viste vindstyrke 68 sekundmeter i orkanens
turbula, yttergrense. Vindretning økende omtrent rett vestlig. Barometerstand: 919.
Tre telefoner kimte omtrent på en gang, og Emmeryson tok dem samtidig, det var
stasjonene ved Cancún, på Cozumeløya og ved Xcalac, lengst i syd, nesten på grensen til
Belize. Data ble utvekslet og kollegene mente det øyeblikkelig var nødvendig å sende ut AA,
hvilket Emmeryson straks bifalt; i løpet av de neste sekundene ble gul alarm sendt ut til hele
kystområdet fra Cancún i nord til Chetumal i syd.
Han satte seg tungt ned i stolen ved kartbordet, grep etter en ny Corona mens han satte
opp sannsynlighetskalkyler for hastighet, retning og eventuelle nedslagsfelter.
Kyststrekningen fra Cancún til San Pedro og Chetumal varierte mellom total ubeboddhet,
store områder helt uten bebyggelse, til tettpakkede turistmaskiner som Cancún, Puerto
Morelos, Playa del Carmen, Cozumel og delvis Tulum. Om orkanen bestemte seg for å
ramme noen av disse, ville ødeleggelsene kunne bli katastrofale.
Katastrofe! Ordet dundret bak pannen til Emmeryson, og et øyeblikk syntes han at
temperaturen her inne i det lille, trange rommet var uutholdelig; trykket, trykket var
katastrofalt allerede, grensen for katastrofetrykk var på 920 hektopascal, og nå var det allerede
nede på 919! og det stanset ikke! vindstyrken i selve orkanens turbula var nettopp blitt målt til
68 sekundmeter, hvilket var nivå 6, den absolutt sterkeste betegnelsen noen orkan kunne få,
KATASTROFE, sto det ved siden av dette tallet i kolonnen for orkaners styrke i Emmerysons
lærebøker; han slengte linjal og passer fra seg og hamret raskt inn en oppdatering på et av
tastaturene.
Orkanen beveget seg.
Den skjøt fart.
Den hadde retning 17 grader nord.
Hvilket ville si omtrent rett mot byen Tulum.
Tulum lå 50 kilometer nord for der han nå befant seg.
Han slengte noen bannskapssalver ut i rommet, såpass kraftige at Rubio, som akkurat
kom inn døren, ble stående blek og stirre på den kraftige skikkelsen til sin jefe, før han fikk
stammet frem at alle nå befant seg i vendaen til señor Ubaccia.
De neste minuttene jobbet Emmeryson hektisk, han brølte ordrer ut på diverse
kommandolinjer, det var nå AN, Alarma Naranja, oransje alarm på hele kyststrekningen
mellom Punta Herrera og Akumal, hvilket i klartekst betydde at alle innbyggere innenfor dette
området øyeblikkelig måtte søke dekning minst 200 meter fra stranden, hoteller som lå nærme
sjøen måtte evakueres, han hadde stand by-linje med de mobile flystasjonene Armador-88 og
-92 som rapporterte fortløpende om orkanens bevegelser; den lå nå i rett kurs mot Tulum og
befant seg 70 kilometer fra land med stadig økende fart og styrke, han streket opp gradienter
på isobarkartene med posisjoner og mulige avvik, svettedråpene rant fra pannen ned på
papirene; så ble han et øyeblikk sittende og stirre tomt ut i luften før han grep en av telefonene
til sivilt bruk og slo et nummer.
«Tercelia,» sa han så rolig han kunne til sin kone. «Ta ungene med deg og kjør opp til
Cobá. Til søsteren din. Det er ventet et ganske kraftig uvær inn over Tulum i løpet av den
nærmeste timen.»
«Men du, Em?»
«Jeg blir her. Denne stasjonen er orkansikret, som du vet, querida.»
«Kjære pass godt på »
«Ingen fare,» avbrøt han. «Kom deg av gårde nå! Så ses vi når dette er over. Ikke ring
meg de nærmeste timene, det blir hektisk på kommunikasjonslinjene her en stund. Te amo!»
Han brøt forbindelsen.
Sekundet etterpå var Lucio Arqués fra stasjonen på Cozumel på en av linjene, han
meldte om en faretruende stigning i vannstanden, flere desimeter i minuttet, hvordan var
vannstanden ved Punta Allen?
Milde mor! tenkte han og spratt opp fra stolen, ga Rubio ordre om å svare stand by på
alle anrop de neste minuttene, han løp ut døren og ut i den trykkende heten, snublet og gled i
sanden, kavet seg opp over sanddynene ned mot havet, himmelen var svart, sollyset trengte
ikke gjennom noen steder og det var stille, stille, stille, altfor stille, ingen fugler, ingen
summing av insekter, klokken viste fem minutter på halv fire, han bråstanset ved en forblåst
dvergpalme og stirret på havflaten foran seg, på strandlinjen, havet steg! bare mens han sto og
så på, kunne han se vannet krype oppover sanden mot der han sto, det hadde steget med minst
en meter siden sist han var her, og nå gikk det raskt! stormflo; som om ikke orkanen i seg selv
var ulykke nok, brakte den altså også med seg en stormflo, om orkanens senter rammet her
eller ett eller annet sted på kysten i en avstand på 4-5 kilometer nå, ville hele denne
langstrakte odden, tungen ned mot Bahia de la Ascensión som kaltes Punta Allen, i verste fall
bli fullstendig oversvømt, rasert av havet, kunne noe slikt skje?
«Madre mia,» hvisket Emmeryson Perriat. «Hellige Mor. La ikke dette hende!»
*
Han hogg løs på vegetasjonen med all den kraft han maktet, mens han fra tid til annen skottet
opp over løvverket, mørkt, var det et voldsomt regnskyll i vente? det spilte ingen rolle,
himmelens sluser kunne gjerne åpne seg, det ville ikke forhindre ham i å nå målet, det måtte
være like før nå; de siste tyve minuttene hadde vært strabasiøse, jungelen virket fullstendig
ugjennomtrengelig, men han brukte machéten med stor styrke og hogg seg gjennom torner,
røtter og kvistverk, hele tiden brukte han kompasset flittig slik at han visste at han holdt riktig
retning, hvor mange meter hadde han tilbakelagt det siste kvarteret? toppen hundre, mente
han, men da skulle det ikke være langt igjen til forsenkningen! ingen hadde vært her før, her
hadde ikke et menneske tråkket på flere hundre år, visste han, denne delen av Yucatán var
uutforsket, ingen bega seg dette villniset i vold frivillig, det var sump, gjørme, mangrove,
svermer av mosquitos og et utall av slanger, dessuten var området fredet; hele det enorme
området innenfor Punta Allen og Bahia de la Ascensión og videre sydover gikk under
betegnelsen Reserva de la Biosfera Sian Ka'an; det mange ikke visste, var at dette området for
tusen år siden lå over en meter høyere over havet, og da var det ikke sump og mangrove her,
men kanskje fruktbare maismarker?
Han stanset opp og pustet tungt.
Så til sin vemmelse at det hang tunge, svarte blodigler fra anklene og opp til kneet.
Brukte kniven og skrapte dem vekk.
Sjekket at geiteskinnsvesken var lukket og hang trygt rundt halsen.
Kom ikke regnet snart?
Det kunne ha vært godt med et skikkelig skybrudd, tenkte han, det ville nok ha renset
luften for disse drepende svermene med mosquitos, ville malariaprofylaksen hjelpe? kom han
til å bli syk etter disse strabasene, feber, infeksjoner? neppe, han var ved god helse, og hva
betydde litt feber eller en liten infeksjon mot den belønningen som ventet ham? ingenting.
Igjen trakk ansiktet seg ut i noe som kunne ligne et smil, men som mer var et stivt og lite
vakkert grin; han gjøv løs igjen, hogg seg videre innover, innover, innover! nå måtte han vel
være minst tre hundre meter fra kysten, fra den innerste delen av bukten? kom han ikke snart
til den underjordiske elven? han skvatt plutselig til ved at en flokk zopilotes-gribber flakset
opp foran ham, han hadde nesten tråkket på den nærmeste; han hadde lest om disse fuglene,
svarte og uhyggelige, som i digre flokker vanligvis patruljerte jungelområdene i stor høyde,
vaktsomt speidende etter kadavre, nå satt de altså trykket ned i skogbunnen og gadd så vidt å
flytte seg opp i de nærmeste grenene over ham; et mørkt, truende tak i løvverket som skjermet
enda mer for det sparsommelige lyset, minst tredve par gule fugleøyne skottet grådig og
sultent ned på ham der han maste seg gjennom en klynge stikkende muijamores; han bannet
og hyttet med stokken da han fikk et glimt av en grønn slange som gled raskt ned fra en gren
like foran ham og forsvant inn under et rotsystem.
«Dø, dø, dø!» befalte gribbene over ham.
«Holdt kjeft,» brølte han, men ropet hans lød hult, tomt.
Han la seg ned på knærne og krøp, buksene og skjorten hans var blitt filler; blod,
gjørme og igler, men han enset bare kompassretningen og bakken under seg, han følte seg
frem under roten til et nedfallent metadortre, hellet grunnen ørlite nedover? han holdt pusten,
glippet med øynene som sved intenst av den salte svetten som rant fra pannen, blunket flere
ganger og forsøkte å se noen meter fremfor seg, helvetes mørke! brølte han inne i seg, kunne
ikke dette regnet fosse ned, bli ferdig, slik at det ble lysere! han krøp frem under roten, ristet
seg som en hund og stirret fremover, en liten lysning, glenne i skogen? han løp fremover fire-
fem meter, men bråstanset.
Like foran ham var det en stor forhøyning.
En haug.
Minst ti meter opp, nesten opp til trekronene raget haugen.
Overgrodd av busker og kratt.
En ustyrlig, voldsom latter trengte seg opp fra strupen og ut over leppene hans, men
ble bare til hikstende stønn da han sank ned på knærne og bøyde hodet i dyp ærbødighet.
*
Guvernøren, el principe señor Xater Cornilla, satt på den halvveis innelukkede terrassen der
han hadde utsikt ned og ut mot havet. Guvernøren var en høyreist, vakker mann, distingvert i
en alder av treogseksti, en smal bart i et fint, renskåret ansikt, håret sølvfarget ved ørene,
øynene hadde en farge et sted mellom grått og grønt og blikket hans var som regel skarpt, men
ofte med en undertone av melankoli; han var velkledd i grå dress. Han satt i en av de myke
rottingstolene foret opp med mayadesignete puter, rett overfor ham på andre siden av bordet
satt viseguvernøren, señor Antonio Huxcel, en stillferdig mann i førtiårsalderen, men med et
sjarmerende ansikt som nesten alltid huset et smil, kjent som en kompromissløs forkjemper
for mayakulturen, hvilket ikke betydde så lite i politikken her i denne provinsen på Yucatán,
der over 60 prosent av den fastboende befolkningen var mayaer; dessuten var det to andre
herrer til stede akkurat da, nemlig provinsens øverste jefe de la policía, señor Hernando
Guerreno, samt hans underordnede, den lokale politisjefen i Tulum, señor Juan José Casaroja.
De hadde hatt et uformelt møte om en besværlig mordsak.
Fem mennesker var i løpet av de tre ukene funnet drept, myrdet på en særdeles
bestialsk måte.
Det siste offeret var en kelner i Playa del Carmen.
Denne saken trengte rask og øyeblikkelig oppklaring.
Seriemorderen måtte pågripes.
Men de var fullstendig uten spor.
At denne saken hadde stor betydning for guvernøren, berodde på det enkle faktum at
han, i kraft av sitt embete, var øverste myndighet i provinsen og således også ansvarlig for
politietatens dyktighet eller mangel på sådan, dessuten, og dette hadde han understreket
mange ganger i løpet av den siste timen, skulle det være guvernørvalg her om knappe tre uker,
og nå tordnet motkandidatene hans mot politiets udugelighet og satte spørsmålstegn ved el
principe, señor Cornillas utnevnelser og bemanning innen nevnte etat de siste årene; avisene
var fulle av skriverier om mordene og politiets udugelighet.
Slik sett hadde atmosfæren her på guvernørens terrasse, med utsikt ned mot et stadig
mørkere hav, vært særdeles anstrengt under dette uformelle møtet, nå var imidlertid saken
foreløpig utdebattert og en strategi lagt; de fire mennene drakk en utsøkt årgang tequila
sammen med et blodrødt glass kruttsterk sangerita mens deres bekymring gradvis ble ført over
fra en kinkig kriminalsak til det stadig mer truende mørket i øst og værsituasjonen; huset til
guvernøren lå mer enn to hundre meter fra stranden og således unntatt evakuering ved Alarma
Naranja som de hadde mottatt for en knapp halv time siden; denne alarmen hadde noen
minutter utløst en hektisk aktivitet fra de to politimennenes side, en rekke telefonkommandoer
ble gitt til de ansvarlige i forskjellige byer og landsbyer; akkurat da, klokken kvart på fire, da
det andre og siste glasset tequila var tømt og alle reiste seg og gikk ytterst ut på terrassen for
der å kunne få et bedre overblikk over hav og vær, ringte igjen den spesielle telefonen
guvernøren alltid bar på innerlommen, og som bare ringte ved særdeles presserende saker.
Han dro den frem og lyttet.
Svarte bekreftende.
Lyttet igjen.
Fargen fra ansiktet hans ble langsomt borte.
Han la telefonen på plass i lommen.
«Mine herrer,» sa han med rusten stemme. «Dette kan bli mer alvorlig enn det vi aner.
Jeg fikk nettopp en melding fra vakthavende på værstasjonen nede ved Punta Allen. Orkanen
står rett mot Tulum og det er blitt varslet AR, Alarma Roja! Vi har visstnok bare en knapp
halvtime på oss.»
*
Emmeryson Perriats veltrente kropp dirret mer av opphisset spenning enn av ren frykt, der han
roterte frem og tilbake mellom kartbord, dataterminaler, mikrofoner og måleinstrumenter i det
trange rommet, likevel merket han en advarende røst langt bak i bevisstheten som trengte seg
frem mellom all støyen fra kommunikasjonslinjene; han sto nå i åpen kontakt med stasjonene
i Cancún, på Isla Cozumel og de flygende enhetene Armador-88 og -92, røsten kunne hviske:
«Dette kommer til å ende i en fryktelig katastrofe, Em!» men hva kunne han gjøre? ingenting
annet enn å passe jobben sin, sørge for at alle stasjoner, poster og vaktkommandoer hele tiden
fikk korrekte data slik at riktige forholdsregler kunne bli tatt. Nå, for noen knappe minutter
siden, hadde han utløst AR, rød alarm, en slik alarm hadde Emmeryson bare én gang tidligere
i sin karriere vært nødt til å utløse, for syv år siden, da orkanen Carina hadde rammet kysten
noen kilometer syd for Xel-Há, et populært friområde et stykke nord for Tulum. Den gang
hadde det gått noenlunde bra, fire mennesker mistet livet, et hotellområde ble rasert og noen
kvadratkilometer med skog ble lagt flat.
Alarma Roja.
Full evakuering fra de angjeldende kystområdene.
Ingen måtte befinne seg mindre enn en kilometer fra kysten.
Hoteller, restauranter, privathus, gater og torg måtte tømmes for folk.
Stues inn i biler og busser og kjøres langt innover landet.
Emmeryson ristet på hodet, han visste at dette i praksis var ugjennomførbart, det
meksikanske katastrofeapparatet fungerte på ingen måte slik det burde, årvåkenheten var sløv
og de fleste kommandoposter lite drillet og trent; han visste at om orkanen rammet Tulum,
ville minst en fjerdedel av befolkningen fremdeles virre rundt i gatene eller sitte apatiske i en
altfor grunn jordkjeller, men dette var ikke hans problem! hans jobb var å observere, beregne
og varsle, hvilket han gjorde i et tempo som fikk hjelpegutten Rubio til å stå måpende ved
døren; Rubio skjønte ikke alvoret i dette, tenkte Emmeryson hastig, og lykkelig måtte han
være for det! han bøyde den svette pannen ned mot isobarkartet og plottet inn de siste
målingene, men nektet komplett å tro det han så og skrev.
Trykket var sunket ned til vanvittige 901!
Armador-92 meldte om vindstyrker opp mot 72 m/s.
Orkanen Drucilla skjøt stadig fart og sto rett mot land.
Rett mot Tulum, 50 kilometer nord for Punta Allen.
Han grep en Coronaflaske, sprettet den, og drakk den grådig til bunns mens han ropte
til señora Terbiosa på hovedstasjonen i Cancún:
«AR fra Punta Herrero til Akumal, pluss seks minutter!»
«Mottatt, bekreftet kontakt med evakueringsenhetene.»
«Posisjon omtrent 40 kilometer øst mot 15 grader nord!»
«Claro». Stemmen hennes var hes.
«Trykk stadig synkende. Siste: 901 hektopascal.»
«Jesus Maria!»
«Avvent ny posisjon om tre minutter, hold stand by!»
Røsten til den mobile stasjonen Armador-92 brøt inn, men Emmeryson rakk ikke å
oppfatte hva som ble sagt, fordi akkurat da kom Rubio, som hadde vært utenfor et øyeblikk,
løpende inn mens han fektet vilt med armene og de sorte øynene lyste av opphisselse og
redsel.
«Señor Em! Señor Em! Havet kommer opp!»
«Hva faen...!»
Han tok tre steg, dyttet gutten vekk fra døråpningen og løp ut; det første han la merke
til var at i det nesten nattelignende mørket var det nå kommet en nærmest sølvaktig strime i en
bue over himmelen i vest, et skimrende, blankt lys i motsatt retning av uværet; dette lyset var
noe av det uhyggeligste Emmeryson hadde sett, et fryktelig tegn! han glippet med øynene
noen sekunder, så vendte han seg ned mot stranden og så noe han ikke trodde var mulig.
Vannet fosset innover sanddynene.
Ingen bølger, ingen vind, bare en vegg av vann som veltet seg frem.
Veien videre utover neset var allerede borte.
En minst åtte meter høy stormflo!
Huden nuppet seg på ryggen hans, Emmeryson Perriat, vakthavende meteorolog ved
stasjonen på Punta Allen, treogførti år, sto og frøs i den trykkende tropevarmen mens han
kjente vannet sildre inn mellom tærne i sandalene.
*
Det kunne ikke være noe annet enn ruinene etter en nedgrodd mayapyramide som skjulte seg i
denne haugen, dette visste og forsto han umiddelbart, og han skjønte også at han var like ved
målet; noen meter foran haugen så han en fordypning i terrenget, en fure som strakte seg
innover i jungelen i begge retninger, én i retning havet, den andre motsatt vei; han merket at
hjertet dunket vilt, han var opphisset, nærmest euforisk, nå enset han verken insekter,
blodigler eller slanger der han gjøv løs på villniset som dekket forsenkningen i jungelbunnen,
machéten hogg og hogg i en villskap mobilisert av all hans styrke; svette, gjørme og råttent
løv klebet til kroppen hans, til hodet og pannen slik at han ikke merket det stadig svinnende
lyset, han observerte ikke at himmelen i øst nå var fullstendig svart og at det lå et
spøkelsesaktig, sølvaktig skjær over trekronene i vest, han krøp, han krafset, han klorte seg
frem i den lille forsenkningen innover jungelen, videre, videre, videre! befalte stemmen inne i
ham, snart er du fremme, snart er du ved cenoten, gudenes cenote, den store, den glemte, den
gjemte! han krøp under en stamme, reiste seg opp og løp noen skritt fremover oppreist, men
stanget pannen brått inn i en gren så et gnisthav spraket opp inne i hodet hans; han stanset,
sank et øyeblikk sammen og pustet tungt, han måtte forsøke å roe seg nå.
En stund satt han urørlig.
Stillhet.
Jungelen var helt taus.
Så ble han var mørket og det sølvgrå lyset i vest.
Han kikket forundret på klokken, bare halv fire.
Ikke noe regn, hva var dette?
Så mørkt, så stille?
Han satt ubevegelig og lyttet med en ubestemmelig følelse av at noe ikke var som det
skulle være, hørte han noe? hørte han en kvist som knakk? kom det noen etter ham? Det ville
være lett å følge sporene hans. Var det noen bak ham? Nei, ingen flere lyder, han pustet tungt
og skjøv anspentheten vekk, turen tilbake ville gå raskt, knapt tyve minutter så ville han være
ved bilen, han slapp å bruke machéten på tilbakeveien. Etter ytterligere noen minutter reiste
han seg rolig og fortsatte, mer vaktsom og behersket nå, han forserte noen sleipe trestammer,
krøp under en rotvelte; hele tiden fulgte han fordypningen i terrenget, under meg er det en
krystallklar, rennende elv, tenkte han, ix'huan tla i'tloc, mayaspråket; etter ytterligere et titalls
meter merket han at han kunne gå oppreist, vegetasjonen var ikke så tett, han slapp å bruke
jungelkniven, var han snart fremme? igjen kvakk han til, knapt synlig i mørket rundt seg
kunne han ane konturene av flere hauger, mange hauger! noen enda større og høyere enn den
første han hadde støtt på, mayaruiner! den hellige byen, ved alle guder, han hadde funnet den!
Det var her, det var virkelig, alt stemte; milde Skaper, la det bli litt lysere, la meg se dette
skikkelig, hvisket han til seg selv, bli ferdig, regn, kom styrtende slik at det lysner igjen! men
det kom ikke noe regn og det ble ikke lysere; han famlet seg fremover mellom trestammene,
rundet den første gjengrodde ruinen, så den andre, gikk til venstre mot en tredje og glemte å
følge forsenkningen i skogbunnen; han gikk i ring og telte minst femten byggverk, han merket
at han skalv, kjente at blodet suste i ørene, alt var virkelig! den glemte byen, dette var det han
lette etter! han tok seg kraftig sammen, det var ikke bygningene han var kommet for å se,
cenoten, hvor var cenoten? Han fant tilbake til forsenkningen og fulgte denne forbi enda flere
pyramidelignende hauger, så kom han til en mur, en overgrodd mur, han klatret opp noen
grener og hoppet ned på andre siden, svaiet og holdt på å falle, fortumlet ble han stående og
balansere på kanten av en avgrunn.
Bare en halv meter foran ham åpnet jorden seg.
En nesten sirkelrund åpning fem-seks meter i diameter.
Et hull i dette kalksteinslaget som dekket hele Yucatán.
En naturlig brønn.
En cenote.
Han sluttet å puste, han satte seg rett ned og stirret, stirret ned på vannflaten som lå tre-
fire meter under ham, blank og klar, kunne han skimte, dette forbaskede mørket! han kunne
knapt se veggen på andre siden, klokken var bare halv fire på ettermiddagen; han reiste seg
opp og gikk rundt cenoten, hakket vekk planter og busker, ga seg god tid nå, undersøkte
grunnen nøye, fant tilhogde stenblokker, altere? dette var de gamle mayaenes offerplass,
visste han, et meget hellig sted, der, der! helt på andre siden så han trinn som var hogd til i
fjellet, trinn som førte ned til kilden, han kunne gå helt ned til vannet, ingen fare og det var
god plass der nede kunne han se, flate stenheller ved vannkanten til å stå eller sitte på; idet han
begynte nedstigningen hørte han et skarpt smell av en kvist som knakk, kroppen hans
strammet seg til, men denne lyden ble straks etterfulgt av et merkelig sus som kom fra øst, fra
havet, dette suset steg i styrke samtidig som han merket et ubehagelig press inne i hodet,
luften var så tett, så djevelsk trykkende! det smertet i ørene og bak pannen; nå kunne han se at
løvverket i trekronene over seg begynte å bevege seg forsiktig, nå kommer snart regnet! tenkte
han, og så blir det lyst igjen; han la machéten og stokken fra seg og holdt seg for pannen for å
dempe smertene idet han forsiktig gikk trinnene ned i cenoten, ned til det krystallrene vannet;
aller først skulle han legge seg ned og drikke, drikke, drikke, og så? Tankene på det som
ventet ham gjorde at presset bak pannen og suset i ørene ble enda sterkere, men smerte spilte
ingen rolle nå, absolutt ingen rolle!
*
Guvernør Xater Cornilla lot sjåføren kjøre så fort han ønsket, vanligvis var han ikke begeistret
for hastigheter over 100 kilometer i timen, men nå raste de av gårde langs hovedveien ned mot
Chetumal mens speedometernålen dirret mellom 120 og 130, snart ville de komme til byen
Felipe Carrillo Puerto og være i betryggende avstand fra orkanen; det var gått bare knapt tyve
minutter fra de hadde mottatt Alarma Roja.
Han kjente seg slett ikke vel. En katastrofeorkan nå, på toppen av det hele kunne ikke
ha kommet mer ubeleilig; tolv år hadde han sittet som guvernør her i provinsen og han skulle
så gjerne ha sittet minst åtte år til, han nøt stor tillit blant toppolitikerne i Mexico City og
hadde fått gjennomslag for mange reformer og tiltak som han bestemt mente hadde bedret
tilværelsen for provinsens befolkning. Men utfallet av valget om noen uker var slett ikke gitt,
motkandidatene fyrte løs med harde skyts, mesteparten prellet av, men det var én gruppering
som sto sterkere nå enn på mange, mange år: Den separatistiske mayabevegelsen Partida
Indios Sublevados, PIS. De ønsket større makt til mayabefolkningen, og gikk enda lenger; på
sikt ønsket de seg en selvstendig nasjon, hvilket i Xater Cornillas realistiske sinn fortonte seg
fullstendig utopisk, hvilket også viseguvernøren, Antonio Huxcel, hadde gitt uttrykk for. Og
nå tordnet lederen for PIS, en svært karismatisk advokat ved navn señor Tarac Ormeno,
fullblods maya, mot ham, mot hans regime med beskyldninger om udugelighet og
inkompetanse i provinsens ulike etater, spesielt innen politiet. Og store deler av befolkningen
applauderte og forlangte akkurat nå en rask og effektiv oppklaring av de bestialske mordene
som var skjedd på deres fredelige Riviera Maya, fem drap i løpet av få uker, og flere kunne
komme; samme modus, samme morder, men med et motiv som foreløpig ingen av de taktiske
etterforskerne kunne begripe.
Guvernøren sukket tungt i baksetet på bilen.
En ødeleggende orkan og en uoppklart mordsak.
Beskyldninger om manglende sikkerhetstiltak.
Da ville hans dager som politiker være talte.
Han lukket øynene og kjente seg ensom, det var mange år siden konen hans og de to
barna brått ble revet bort; guvernør, el principe Xater Cornilla var en svært ensom mann som
hadde politikken som det eneste i sitt liv, han lot tankene vandre til villaen han eide i Tulum,
der forsikringene heller slett ikke var slik som de burde være om en katastrofe skulle inntreffe.
*
Det var ikke et sekund å miste, Emmeryson Perriat skjønte dette straks han var innenfor døren
igjen og hørte Armador-92's oppkalling:
«YPT Punta Allen, hører du meg, hører du meg?»
«Si, claro!» brølte Emmeryson tilbake.
«Drucilla endret kurs til 3 grader sydlig, gjentar: 3 grader sydlig!»
«Hastighet?»
«Økende. Ventes å nå land i løpet av det neste kvarteret.»
«Økende!?»
Han kuttet stand by-linjene med Cancún og Cozumel, kastet seg over kartbordet og
streket inn den nye kursen, men han hadde ikke behøvd det, han visste det: Orkanens sentrum
hadde nå kurs rett mot Punta Allen og bukten innenfor, Bahia de la Ascensión; et øyeblikk
følte han lettelse over at Tulum, selve byen Tulum med sine godt over tusen innbyggere lot til
å bli spart for det verste uværet, så ble han klar over sin egen situasjon; orkanen kom rett imot
ham, kom rett imot dem! nå ga han blaffen i avlesninger, målinger og anrop, det var ikke mer
han kunne gjøre, andre ting var viktigere nå, han dro med seg en livredd Rubio ut i
halvmørket, sprang opp til señor Abbacios venda der tolv forskremte ansikter sto trykket opp
mot disken, tre kvinner, fem menn og fire barn, den yngste en pike på knapt tre år.
«Følg meg! Rapido!» Han forsøkte å være rolig, behersket.
«Rubio! Sørg for at alle følger etter, absolutt alle!»
Alt skjedde raskt, det lot til at samtlige skjønte alvoret, de så at havet nå nesten hadde
nådd opp til grunnmuren ved den meteorologiske stasjonen, det bunkerlignende bygget, var
det plass til alle innenfor? det måtte det være, om de så skulle ligge oppå hverandre! han drev
folk inn døren til det trange rommet, temperaturen var uutholdelig, akkurat idet den siste fikk
klemt seg inn kom det første voldsomme vindkastet; så kraftig var det at Emmeryson nesten
mistet taket i dørhåndtaket og holdt på å bli dratt med vindkulen innover land.
Han boltet døren innenfra.
Pedrito da Silva, syv år, gråt.
Noen hadde tråkket på hånden hans der han lå klemt under kartbordet.
Det gikk ett minutt, to minutter.
Så drønnet orkanen inn over land i sin fulle styrke, med bølger som med ufattelig kraft
dundret inn og over den lille, solide betongbygningen, den skalv og ristet; like før lyspærene i
taket sluknet med et skarpt smell, møtte Emmeryson blikket i de tårefylte øynene til señora
Gomez som trykket den lille datteren sin hardt inn mot brystet, i neste øyeblikk merket han at
gulvet reiste seg og en kakofoni av hyl, hysterisk gråt og gjenstander som ble knust hamret
mot trommehinnene hans idet byggverket tippet over.
*
Han hadde kledd av seg de møkkete, fillete klærne, han lå naken på den flate stenhellen og
drakk, drakk av det rene kjølige vannet i cenoten; klokken nærmet seg kvart på fire og
himmelen over ham var nærmest svart, men det hadde ingen betydning, han var her! han
kikket på den brune geiteskinnsvesken og gliste, plasserte den trygt opp på en stenblokk etter
å ha tatt frem dykkermasken og en snorkel han hadde kjøpt, han stirret ned i vannet, ned i
dypet og han kunne se bunnen fire-fem meter under seg, det glimtet og blinket i blanke
gjenstander der nede, slik hadde de ligget i tusen år, nøyaktig slik det sto skrevet! tenkte han,
alt stemte, han hadde funnet det; dette måtte være en rikdom større enn han noensinne hadde
våget å drømme om.
Langsomt tok han på seg dykkermasken.
Regulerte snorkelen nøye.
Så senket han seg rolig ned i vannet.
Det gjorde godt, alle sår og stikk ble lindret.
Han lot seg flyte på magen i overflaten lenge mens han kikket ned gjennom glasset i
dykkermasken, gjenstandene der nede på bunnen ble tydeligere nå, mayaenes hellige
offerplass! blikket hans søkte ned mot bunnen og gjenstandene, han hadde vanskeligheter med
å skjelne formene i dette mørket; han måtte dykke! men det var så deilig å ligge her i
overflaten og bare duve, tenke, drømme! En lang stund ble han liggende slik, så pustet han
dypt inn, sparket fra og tok noen kraftige tak nedover, han lot seg synke, sank langsomt
nedover mot det som blinket og skinte på bunnen, sakte film, uhyre sakte nå; han gled ned i en
eneste lang, myk bevegelse, men merket at det lille dagslyset som fremdeles hadde vært til
stede nå nesten var helt borte, han kunne snart ikke se noe som helst! Et øyeblikk grep en
redsel ham, men han slo den vekk; denne cenoten var så stille og fredfull, de mørke, tunge
regnskyene ville sikkert trekke seg tilbake; han lot seg synke enda litt dypere, skimtet
gjenstandene under seg tydeligere nå, men snart måtte han opp og trekke luft! Akkurat idet
han skulle til å sparke fra med føttene for å komme opp til overflaten, merket han en
bevegelse over seg i vannet, en hånd kom ovenfra og smøg seg under den nakne magen hans,
en hånd som holdt noe blinkende skarpt og han kjente en plutselig, revnende smerte fra
brystbenet ned under navlen, altfor sent skjønte han hva som skjedde, men panikken rakk ikke
å nå hjernen hans; det siste han registrerte var at vannet under ham ble blandet opp med noe
mørkere, rødaktig og at noe løsnet, falt ut fra kroppen hans som en lang, buktende masse og
sank sakte, sakte ned mot bunnen der alt plutselig eksploderte i et voldsomt hvitt lys.